Fjellet fikk naturen tilbake

Her er fjellflora med mange arter

moskus,

villrein,

og fjellrev.

Dette er også åsted for “Hjerkinn PRO”, det største naturrestaureringsprosjektet som er gjennomført i Norge så langt.

Målet var å restaurere det tidligere Hjerkinn skytefelt til nasjonalpark.

Skytefeltet var omkranset av verneområder på alle kanter

og dekket et område på 165 km  ²  

Området var brukt til militær treningsaktivitet av norske og allierte styrker fra 1923 til 2008.

I 1999 besluttet Stortinget å legge ned skytefeltet og restaurere området til en mest mulig opprinnelig naturtilstand, framtidig vern og sivil bruk.

Fra 2009 til 2020 har Forsvarsbygg hatt ansvar for å gjennomføre restaureringstiltakene, i samarbeid med mellom andre Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Tiltakene omfattet mellom annet fjerning av 75 km veier,

 mer enn 100 bygninger,

og fjerning av mer enn 19 000 blindgjengere.

Mange områder er restaurert. I noen av dem er det satt opp forsøksfelt for kunne studere hvordan vegetasjonen etablerer etter restaureringen.

Dette er studien om et av disse områdene: Restaurering av ei 400 x 600 m stor testslette, som har vært brukt som testområde for klasebomber og annen ammunisjon.

På testsletta var opprinnelig terreng og vegetasjon helt ødelagt og i skarp kontrast til omkringliggende natur.

Foto fra 2011.

1) Fjerning av blindgjengere

Restaureringen startet med at soldater ryddet skytefeltet og fjernet udetonert ammunisjon (såkalte blindgjengere). Spesialtrenede bombehunder deltok også i arbeidet med å finne eksplosivrester.

2) Behandling med olivin

Da sletta var trygg for eksplosiver ble overflaten terrengformet og omrørt. Sletta ble påført mineralet olivin som binder tungmetaller og hindrer utlekking fra toppgrusen.

3) Etablering av småskala terreng.

Sletta ble terrengformet slik at overflata skulle likne naturlige landskapselementer.

4) Revegetering

Ekstra tiltak ble satt i verk for å fremme etablering av ny vegetasjon i den grove grusen. Stiklinger av tre lokale vierarter (sølvvier, grønnvier og lappvier; Salix glauca, S. phylicifolia and S. lapponum) ble samlet inn på Hjerkinn høsten 2013.

og dyrket i veksthus gjennom vinteren.

Sommeren 2014 ble 25 000 vierplanter satt ut på sletta. Til sammen dekket de omtrent 4% av hele sletta.

Men hvor tett bør de plantes for å få i gang gjenveksten best mulig?

For å studere dette ble vierplantene satt ut med tre ulike tettheter:

• Høy tetthet (4 planter/m  ² )
• Medium (2.5 planter/m  ²  )      
• Lav tetthet (1 plante/m  ²  )

I tillegg ble 25% av sletta gjødslet og sådd med sauesvingel (Festuca ovina), som var oppformert fra lokale frø.

Ved å merke opp faste overvåkingsruter er det mulig å følge vegetasjonsetableringen på nøyaktig samme sted over tid.

Dermed er det mulig å studere hvor effektive de ulike restaureringstiltakene er.

Det er tydelig at sletta begynner å bli grønn,

og det er registrert minst 38 forskjellige karplantearter.

98% av vierplantene som overvåkes har overlevd,

og 93,5% av dem har vokst seg større.

Hvor tett plantene ble plantet hadde betydning:

I overvåkingsrutene der vier er plantet tett (≥ 2.5 planter/m  ²  ) er det større artsmangfold av andre arter,

og også flere nye frøplanter av vier.

Tilsåing med sauesvingel har ført til høyere vegetasjonsdekning,

og dette er godt synlig ute på sletta.

Resultatene viser at en kombinasjon av utplanting og tilsåing av lokale arter til sammen er en gunstig løsning for forbedre vegetasjonsetablering,

og kan øke farten på gjenveksten i svært ødelagte områder.